Strukturen og prinsippet til EGR-ventiler har gjennomgått kontinuerlig utvikling. Tidlige EGR-ventiler brukte en rent mekanisk struktur, og kontrollerte strømmen av eksosgass gjennom fysiske lover. Disse mekaniske EGR-ventilene inkluderte konvensjonelle og positive/mottrykkstyper. Arbeidsprinsippet deres lignet på en trommel-formet struktur, med en intern fjær og membran. De brukte vakuumet i inntaksmanifolden for å overvinne fjærmotstanden, og åpnet ventilen for å lede eksosgassens tilbakestrømning. Men på grunn av den begrensede presisjonen til mekanisk kontroll, har moderne kjøretøyer i mellom-til-høye ende- en tendens til å bruke elektromagnetiske EGR-ventiler.
Elektromagnetiske EGR-ventiler kontrollerer åpning og lukking av ventilen gjennom en solenoid, i stedet for å stole på vakuumet i inntaksmanifolden. Motorkontrollenheten (ECU) beregner om den skal åpne ventilen og kontrollere eksosgasstrømmen basert på sanntidsdata som inntaksluftvolum, inntaks- og eksosmanifoldtrykk, gassposisjon, kjølevæsketemperatur og motorhastighet. Nøyaktig styring av magnetventilen via elektriske signaler oppnår en mer effektiv eksosresirkuleringsprosess.
Oppsummert, EGR-systemet, som et effektivt middel for å redusere nitrogenoksidutslipp fra biler, oppnår sine miljømål ved å introdusere en del av eksosgass for sekundær forbrenning. Som en nøkkelkomponent for å kontrollere mengden avgass som blandes inn, spiller EGR-ventilen en stadig viktigere rolle i moderne kjøretøy. De fleste moderne kjøretøy bruker elektromagnetiske EGR-ventiler som styres direkte av motordatamaskinen for å oppnå en mer presis og effektiv eksosresirkuleringsprosess.
